ELEFANTEN OG DE BLINDE MENNENE

En fortelling fra India

Fra boka ”Snikk snakk” av Heidi Dahlsveen.

Det var engang en Raja som hadde en eneste sønn.  En dag spurte sønnen sin far: ”Far, hva er virkelighet?” ”Det var et godt spørsmål, min sønn.  Kom alle sammen, la oss dra til markedsplassen.

Raja og hans sønn gikk ut og steg opp fra sin kongelige elefant.  Resten av følget fulgte til fots.  Når de kom til markedsplassen, kommanderte rajaen:

”Bring hit tre blinde menn!”  Når de tre blinde mennene kom, sa rajaen.  Plasser en blind mann ved elefantens hale, en ved bena og en ved støttennene!”  Når dette var gjort, sa rajaen:  ”Kjære blinde menn, beskriv elefanten for meg!”

Mannen ved støttennene sa: ”En elefant er som et spyd.” 

Mannen ved bena sa:  ”En elefant er som et tre”. 

Mannen ved halen sa: ”En elefant er som et tau.”  

Mennene begynte å diskutere seg i mellom.  Rajaen sa til sin sønn:

”Virkelighet, min sønn, er en elefant.  Og vi er alle blinde menn.”

SANNHETEN OG FORTELLINGA

(En jødisk fortelling, gjenfortalt på dialekt 30.11.04 av Steinar Jakobsen)

For lenge, lenge siden var det en mann som vandra fra landsby til landsby. Han var veldig gammel og ensom. Over alt hvor han kom unngikk menneskan han, løp sin vei eller snudde seg vekk i vemmelse. Ungan ble jaga inn.  Den gamle mannen var naken.

En dag vandra han ut i en stor skog førr å finne ly førr natta – trist til sinns.

Mens han gikk der støtte han på en elegant dame.  Hun var kledd i en stor fargerik kappe og så glad og munter ut.

- Koffør e’ du så trist, kjære bror, sa ho.

-Å, det står dårlig tel. Folk unngår mæ, og vil ikkje vite av mæ. Æ får ikkje husly førr natta.  Æ e førr gammel, altførr gammel.. Så æ vandre rundt i ensomhet.

-Dama smilte og sa: Folk løpe’ ikkje vekk fra dæ fordi du e’ gammel. Æ ska fortelle dæ en hemmelighet. Menneskan e redd førr det nakne. Alle lika å vær’ litt fordekt og skjult. De lika det som e’ vakkert og pynta på.

Når æ kommer til en landsby flokke folk sæ om mæ, de byr mæ mat og husrom.

Se her, du kan få en bit av kappa mi, den e stor nok likevel.

Ka du hete, førresten?

-Sannheten, sa mannen. Enn du?

-Fortellinga, sa ho.

Sannheten tok på sæ  delen av kappa som han fikk av Fortellinga, og sammen gikk de tel neste landsby.

Fra da av vandra Sannheten og Fortellinga hand i hand og alle elsket dem begge.

MANNEN SOM VILLE FINNE LYKKEN.

(Fått av Marthe Liset, Tromsø, som hadde skrevet den ned etter hukommelsen.)

Det var en gang en mann som var så ulykkelig og han gikk rundt omkring i verden for å se om han kunne finne lykken. Til slutt tenkte han at han skulle dra opp til Gud i himmelen, for han måtte jo vite hvor lykken kunne finnes.

Og så begynte han å gå. Han gikk og han gikk, oppover og oppover. Da han hadde gått et stykke møtte han ei løve. Løva var tynn og utmagra.

-Hei, hvor skal du i sånn ei fart? spurte løva.

-Jeg skal opp til Gud i himmelen og spørre hvor jeg kan finne lykken, svarte mannen.

-Kan du ikke spørre med det samme hva jeg skal gjøre for å finne meg litt mat? spurte løva.

Det sa mannen han skulle gjøre, og så gikk han videre. Han gikk og han gikk, oppover og oppover, og da han hadde gått et stykke fikk han se ei ung jente som satt på trappa utfor hytta si.

-Hei, hvor skal du i sånn ei fart? spurte jenta.

-Jeg skal opp til Gud i himmelen og spørre hvor jeg kan finne lykken, svarte mannen.

-Kan du ikke spørre med det samme hva jeg kan gjøre for å få meg en mann?

spurte jenta.

Joda, det skulle han gjøre, sa mannen og så gikk han videre. Han gikk og gikk, oppover og oppover helt til han kom til ei elv. Ved elvebredden sto det et tre, og sjøl om det hadde røttene sine ned mot vannet var det tørt og vissent.

-Hei, hvor ska du i sånn ei fart? spurte treet.

-Jeg skal opp til Gud i himmelen og spørre hvor jeg kan finne lykken, svarte mannen.

-Kan du ikke spørre med det samme hva jeg skal gjøre for at røttene mine skal kunne trekke til seg vann fra elva, spurte treet.

Det sa mannen han skulle gjøre, og så gikk han videre. Han gikk og han gikk, oppover og oppover, og da han kom på oversida av skyan fikk han se en gammel mann med grått skjegg som satt i en gyngestol og speida utover all verden. Han skjønte at det måtte være Gud i himmelen.

-Hva vil du her? spurte Gud i himmelen

-Jeg skulle gjerne hatt svar på hva løva kan gjøre for å finne seg litt mat,

hva den unge jenta kan gjøre for å få seg en mann,

og hva treet kan gjøre for at røttern skal kunne trekke til seg vann fra elva?

Og så lurer jeg på hvor jeg kan finne lykken?

Gud i himmelen svarte på alle de tre spørsmålene.

-..og lykken, sa han, den finner du på din veg.

Mannen sprang nedover igjen. Han kunne ikke vente med å komme seg på veg, sånn at han kunne finne lykken. Da han kom forbi treet på elvebredden ropte det:

-Fikk du noe svar til meg?

-Ja, sa mannen. Du skal bare få den første som kommer forbi til å grave opp skatten under røttene dine;  så kan de igjen trekke til seg vann fra elva.

-Du er jo den første som kommer forbi, sa treet. Kan ikke du grave opp skatten?

-Nei, jeg har ikke tid, sa mannen. Jeg skal finne lykken, og lykken er på min veg.

Og så sprang han videre, nedover og nedover. Etter et stykke kom han forbi den unge jenta.

-Fikk du noe svar til meg? spurte hun.

-Ja, du skal bare gifte deg med den første mannen som kommer forbi.

-Men det er jo du, sa jenta. Vil du gifte deg med meg?

-Jeg har ikke tid, svarte mannen for jeg skal finne lykken og lykken er på min vei.

Og så sprang han videre, nedover og nedover og etter ei stund kom han forbi løva.

-Fikk du noe svar til meg? spurte løva.

-Ja , du skal bare spise den første idioten som kommer forbi, svarte mannen.

Og det gjorde løva.

.

Historieforteller, tilknyttet Trollfjord Consulting AS

steinar.jakobsen@trollfjord.no

Mob.tlf.: 97 77 37 41

Ærfuglveien 6

8450 Stokmarknes

KONTAKT

Steinar Jakobsen